Hamar og Omegn Astronomiforening

Bilder som er tatt av medlemmer av Hamar og omegn astronomiforening. De fleste av de små bildene kan klikkes for å se større utgave. De nyeste bildene er nå øverst så det blir litt lettere å se når det kommer nye bilder her.

Komet C/2011 L4 Pan-STARRS 

Mars 2013, Odd Ragnar Johnskås

 

Utsikt fra Roque de los Muchachos på La Palma litt etter solnedgang
28. oktober 2010 – Eirik Mikkelsen

Milky way from Roque de los Muchachos from Eirik Mikkelsen on Vimeo.

M27 РManualt̴ken
15. oktober 2010, Hans Christian Stadtler og Eirik Mikkelsen
Canon EOS 450Da, TEC 140 mm refraktor, 2 minutters eksponering x 10. Guiding med PHD Guide gjennom 14″ SCT.

Jupiter
7. oktober 2010
Ikke det beste bildet av Jupiter. Tatt med okularprojeksjon, D300 gjennom 17mm Hyperion, 90 mm WO refraktor.

103P/Hartley 2
7. oktober 2010
Eirik Mikkelsen
Komet 103P/Hartley 2 på vei gjennom dobbelthopen.

M13
7. oktober 2009
Eirik Mikkelsen

M57 Ringtåken
7. oktober 2009
Eirik Mikkelsen
Beskrivelse av Ringtåken finner du lenger ned på siden her.

NGC 40
7. oktober 2009
Eirik Mikkelsen
NGC 40 er en planetarisk t̴ke. Den ble oppdaget av Herschel i 1788, og ligger omtrent 4000 lys̴r unna i stjernebildet Kefeus. Den sentrale stjerna er omtrent tre fjerdedeler av massen til Sola men er ekstremt varm, over 50000 K Рni ganger s̴ varm som Sola. Sentralstjerna i NGC 40 er i ferd med ̴ utvikle seg til en hvit dvergstjerne.

M81, M82 og NGC 3077
WO Megrez 90 mm, Nikon D300, 26. september 2009
Eirik Mikkelsen

IC 5146 – Cocoon Nebula
WO Megrez 90 mm, Canon EOS 450D Astromod, 26. september 2009
Eirik Mikkelsen

Utsnitt av melkeveien
Ti sekunder eksponering på ISO 3200 f/2. Nikon D300 på vanlig stativ.
Eirik Mikkelsen

Observatoriet
Eirik Mikkelsen

B33 РHestehodet̴ken og flammet̴ken

Tatt med modifisert Canon EOS 450D speilrefleks gjennom en William Optics Megrez 90 mm refraktor. Eksponeringstiden er bare 1 minutt. Ikke guidet. Den største stjerna litt til venstre er den ytterste venstre stjerna i Orions belte. (Eirik Mikkelsen)

M27 – 14. september 2008
Forrige bilde av M27 ble tatt uten guiding, sÃ¥ jeg kunne ikke gjøre lengre eksponeringer. Denne gangen ble det litt mer farge og struktur i bildet – men fremdeles ikke helt perfekt fokus eller kollimering pÃ¥ C14. (Eirik Mikkelsen)

M34 6. september 2008
M34 er en åpen stjernehop i stjernebildet Perseus. Den består av ca 100 stjerner spredt over et område på ca 15 lysår med en avstand på ca 1400 lysår fra oss. Den består hovedsakentlig av stjerner med spektralklasse A og B, og er antageligvis ca 190 millioner år gammel. (Eirik Mikkelsen)

M27 6. september 2008
M27 var den første planetariske tÃ¥ken som ble oppdaget (av Charles Messier den 12. juli 1764). TÃ¥ken er ogsÃ¥ en av de største planetariske tÃ¥kene, hele 6 bueminutter. Den har ogsÃ¥ en lyssvak “halo” (ikke synlig pÃ¥ dette bildet) med utstrekning pÃ¥ 15 bueminutter (se her for et flott bilde der haloen er synlig). I motsetning til M57 som vi ser omtrent rett mot en av polene sÃ¥ er M27 orientert med ekvatorialplanet mot oss, ellers antas det at den fysiske strukturen til disse tÃ¥kene er ganske like. Den lyse delen av tÃ¥ken utvider seg med ca 6,8 buesekunder pr Ã¥rhundre, og tÃ¥ken antas derfor Ã¥ være mellom 3000 og 4000 Ã¥r gammel (+ 1200 Ã¥r for avstanden). Robert Burnham kom fram til et annet tall: en ekspansjon pÃ¥ ca 1 buesekund pr Ã¥rhundre med en estimert alder pÃ¥ 48000 Ã¥r.

Den hvite dvergstjerna har mag 13,5 og er en ekstremt varm blå dverg med temperatur ca 85000 K (spektralklasse O7).

Avstanden er som for de fleste planetariske t̴ker usikker, estimater varierer fra 490 Р3500 lys̴r, beste estimater ligger p̴ rundt 1200 lys̴r.

Bildet består av 4 eksponeringer på 30 sekunder, uten guiding av teleskopet.
(Eirik Mikkelsen)

Bildet av M27 er tatt gjennom Celestronen etter montering av Bobs Knobs kollimeringsskruer. Bildet under er Vega ute av fokus, og det vises at teleskopet fremdeles lider av litt astigmatisme. Ved perfekt kollimering skal det indre sorte feltet ligge i sentrum av den hvite flata.
(Eirik Mikkelsen)

Saturn
2008-03-26: Saturn tatt med Meade DSI gjennom 10″ LX200 av Eirik Mikkelsen. 69 eksponeringer stacket.Saturn er den nest største planeten i vÃ¥rt solsystem, og bestÃ¥r for det meste av gass. Tettheten er bare 0,687 g/cm^3.

Den mest karakteristiske trekket til Saturn er de fantastiske ringene, men ogsÃ¥ Jupiter, Neptun og Uranus har egne ringer. OgsÃ¥ Saturns mÃ¥ne Rhea har etter alt Ã¥ dømme et eget ringsystem, og det spekuleres i at forhøyningen rundt ekvator pÃ¥ Iapetus, en annen av Saturns mÃ¥ner, er restene av en kollapset ring. Ringer kan blant annet dannes nÃ¥r et mindre legme kommer innenfor Roche-grensen til en planet eller en mÃ¥ne, og legemet slites i stykker av tidevannskreftene fra den større mÃ¥nen eller planeten. Ringene kan ogsÃ¥ være rester av den protoplanetariske disken – materiale som ble til overs etter planetdannelsen. En tredje forklaring kan være at materiale fra ismÃ¥nene rundt Saturn under innflytelse av de vekslende tidevannskreftene konstant tilfører nytt materiale til ringene. Saturns mÃ¥ne Enceladus spyr ut is fra sine isvulkaner, og har en bane som sammenfaller med de tetteste omrÃ¥dene av Saturns ytre og veldig diffuse E-ring (ikke synlig pÃ¥ dette bildet).

Noen modeller viser at Saturns ringer ikke er stabile, dvs at de normalt vil forsvinne i løpet av noen tusen års tid. Kanskje er vi heldige som lever på et tidspunkt i solsystemets historie der vi kan være vitne til dette storslagne fenomenet.

M97 – Owl nebula (NGC 3587):

2008-03-22: Første forsøk på M97, 21 minutter total eksponeringstid.

M97 er en planetarisk tÃ¥ke i Storebjørn. Den ligger omtrent 2600 lysÃ¥r unna, og er restene av en døende stjerne omtrent pÃ¥ størrelse med vÃ¥r sol. Basert pÃ¥ størrelsen og hastigheten pÃ¥ de ekspanderende gass-skyene er den antageligvis omtrent 6000 Ã¥r gammel. Den sentrale stjernen er ca mag 16, mens tÃ¥ken er ca mag 10. Den er en av de mere komplekse planetariske tÃ¥kene, og er antagelig formet som en sylindrisk torus der “ugleøynene” (de to mørke feltene) er Ã¥pningene pÃ¥ sylinderen. Den sentrale stjerna er antatt Ã¥ være ca 0,7 solmasser, mens den synlige gassen i tÃ¥ka er antatt til Ã¥ være ca 0,15 solmasser.

Lyset fra tåken består hovedsakentlig av dobbelt ionisert oksygen (grønn farge, O-III), og den er derfor godt synlig visuelt siden våre øyne er mest sensitiv for grønt. De ytre delene av tåken har også en del rødt i seg fra ionisert hydrogen (H-alfa), men dette er nesten ikke synlig på dette bildet. Bedre kontrast og flere detaljer vil derfor være synlig ved å kombinere eksponeringer med O-III- og H-alfa- smalbåndsfilter for å få fram detaljene. (EM)

Observatoriet

Noen bilder av observatoriet. Skriften på bildet til venstre er påført med laserpenn ved 30 sekunder eksponering. (EM)

Leo triplet: M65, M66 og NGC3628

NGC3628 til venstre i bildet, øverst til høyre M65, nederst M66. En enkelt 10-minutters eksponering. (EM)

M51 Whirlpool Galaxy:

M51 er betegnelsen pÃ¥ den største av de to galaksene som kan sees pÃ¥ dette bildet, men betegnelsen brukes vanligvis om begge to (gjerne kalt M51a og M51b). De ligger omtrent 23 millioner lysÃ¥r unna. Spiralgalaksen M51a har, dersom avstanden er riktig beregnet, en utstrekning pÃ¥ omtrent 40000 lysÃ¥r – cirka halvparten av vÃ¥r Melkevei. PÃ¥ bilder eksponert for Ã¥ fÃ¥ fram detaljer i kjernen vises det to bÃ¥nd med gass rundt kjernen, og de danner noe som kan minne om et kors. M51 er synlig med kikkert fra et mørkt sted, og er synlig hele Ã¥ret fra Norge.

Klikk pÃ¥ bildet for Ã¥ se M51 i sitt “naturlige habitat”. Minst Ã¥tte galakser er synlig pÃ¥ det store bildet… (EM)

M1:

Kombinasjon av to eksponeringer tatt to dager pÃ¥ rad, 10 minutter (03.03.2008) + ca 8 minutter (04.03.2008). Det var meningen Ã¥ ta en eksponering pÃ¥ 15 – 20 minutter for Ã¥ fÃ¥ fram de “riktige” røde fargene i M1, men været tillot det ikke.

KrabbetÃ¥ken M1 er restene etter en supernova som ble observert og skrevet om av kinesiske astronomer, derfor vet vi at den eksploderte i 1054. I sentrum av tÃ¥ken ligger restene av stjerna som eksploderte – nÃ¥ er den en roterende nøytronstjerne – en sÃ¥kalt pulsar som avgir strÃ¥ling i bølgelengder fra gamma til radio. Nøytronstjerna er trolig ca 30 km i diameter og roterer hele 30,2 ganger i sekundet. (EM)

M13:

Et “gammelt” bilde av M13 – ett av de første forsøk pÃ¥ astrofoto i det nye observatoriet. (EM)

M42 – HDR-versjon
HDR-versjon av M42, behandlet for å få fram detaljer i det ellers overeksponerte trapeset. (EM)

M42 (3. mars 2008):

Begynner så smått å lære hvordan bildene skal tas og behandles; her er M42 igjen. (EM)

Oriont̴ken M42 Рav Eirik Mikkelsen:
Nytt bilde tatt 11. januar 2008.

17P Holmes av Eirik Mikkelsen:
Kometen 17P Holmes hadde utbrudd i slutten av 2007 og økte i lysstyrke flere millioner ganger pÃ¥ bare noen fÃ¥ dager. Skyen av gass og støv som ble kastet ut fra den lille kometkjernen (ca 3,5 km i diameter) vokste i løpet av noen fÃ¥ uker til Ã¥ bli større en sola! Denne kometen ble oppdaget i 1892 da den hadde et tilsvarende utbrudd, og den gangen hadde den et nytt utbrudd tre mÃ¥neder senere. Siden den gangen for over hundre Ã¥r siden har kometen vært en utbetydelig liten lyssvak komet (pÃ¥ det tidspunkten bildet ble tatt ville den normalt hatt lysstyrke ca 16 magnitude – knapt synlig i et stort teleskop) helt fram til utbruddet sent i november 2007.

NGC 7662 – den blÃ¥ snøball – av Eirik Mikkelsen:
Dette er en planetarisk tåke i stjernebildet Andromeda, restene av en rød kjempestjerne som har kastet fra seg de ytre gasslagene. Igjen ligger en tett, hvit dvergstjerne (ca mag 13) som kan skimtes i midten av tåken på dette bildet. Avstanden er beregnet til 5600 lysår.

Mars tatt desember 2007 av Eirik Mikkelsen (gjennomsnitt av 10 eksponeringer, hver 1/60 sekund):

M57 av Eirik Mikkelsen:
En av de mest kjente planetariske tåkene er ringtåken M57 i stjernebildet Lyren. Den hvite dvergstjernen i midten (ca 15 magnitude) er godt synlig på dette bildet. Denne tåken er ikke et sfærisk skall rundt den sentrale stjernen, men en ring eller elliptisk torus av gass kastet ut i ekvatorialplanet til stjernen. Vi ser omtrent rett mot en av polene til stjernen. Avstanden er beregnet med parallax-metode til å være ca 2300 lysår. M57 er en emisjonståke, dvs at gassene ioniseres av den sentrale stjernen. I de indre delene av ringen dominerer det grønne lyset fra ionisert oksygen og nitrogen, mens i de ytre delene av ringen er strålingen så svak at bare det røde røde lyset fra eksitert hydrogen er synlig. Nær den sentrale stjernen ser det mørkt ut i de synlige delene av det elektromagnetiske spektret, men gassene her avgir store mengder ultrafiolett lys.

Oriontåken M42 av Eirik Mikkelsen (fargene er feil her):
Oriontåken ligger ca 1300 lysår unna i stjernebildet Orion, og er den mest lyssterke diffuse tåken på himmelen. Tåken er godt synlig i små prismekikkerter, og et flott syn selv i små teleskop. Tåken dekker et område på himmelen fire ganger så stort som fullmånen, og er dermed ca 30 lysår i utstrekning. Tåken er bare en liten del av en større ansamling av gass med flere mindre tåker i nærheten over et område med lineær utstrekning på flere hundre lysår. Det lyse området på bildet er en samling unge stjerner som kalles trapeset (stjernene er ikke synlig på dette bildet da det er strukket for å få frem den svakere tåken i området rundt). Oriontåken er svært turbulent med mye stjernedannelse, og bilder i infrarødt viser hundrevis av unge stjerner gjemt i dypet av gassene.

M101 av Hans Christian Stadtler:

Oriontåken av Hans Christian Stadtler: