Hamar og Omegn Astronomiforening

Bilder som er tatt av medlemmer av Hamar og omegn astronomiforening. De fleste av de små bildene kan klikkes for å se større utgave. De nyeste bildene er nå øverst så det blir litt lettere å se når det kommer nye bilder her.

Utsikt fra Roque de los Muchachos på La Palma litt etter solnedgang
28. oktober 2010 - Eirik Mikkelsen

Milky way from Roque de los Muchachos from Eirik Mikkelsen on Vimeo.

M27 - Manualtåken
15. oktober 2010, Hans Christian Stadtler og Eirik Mikkelsen
Canon EOS 450Da, TEC 140 mm refraktor, 2 minutters eksponering x 10. Guiding med PHD Guide gjennom 14" SCT.

Jupiter
7. oktober 2010
Ikke det beste bildet av Jupiter. Tatt med okularprojeksjon, D300 gjennom 17mm Hyperion, 90 mm WO refraktor.

103P/Hartley 2
7. oktober 2010
Eirik Mikkelsen
Komet 103P/Hartley 2 på vei gjennom dobbelthopen.

M13
7. oktober 2009
Eirik Mikkelsen

M57 Ringtåken
7. oktober 2009
Eirik Mikkelsen
Beskrivelse av Ringtåken finner du lenger ned på siden her.

NGC 40
7. oktober 2009
Eirik Mikkelsen
NGC 40 er en planetarisk tåke. Den ble oppdaget av Herschel i 1788, og ligger omtrent 4000 lysår unna i stjernebildet Kefeus. Den sentrale stjerna er omtrent tre fjerdedeler av massen til Sola men er ekstremt varm, over 50000 K - ni ganger så varm som Sola. Sentralstjerna i NGC 40 er i ferd med å utvikle seg til en hvit dvergstjerne.

M81, M82 og NGC 3077
WO Megrez 90 mm, Nikon D300, 26. september 2009
Eirik Mikkelsen

IC 5146 - Cocoon Nebula
WO Megrez 90 mm, Canon EOS 450D Astromod, 26. september 2009
Eirik Mikkelsen

Utsnitt av melkeveien
Ti sekunder eksponering på ISO 3200 f/2. Nikon D300 på vanlig stativ.
Eirik Mikkelsen

Observatoriet
Eirik Mikkelsen

B33 - Hestehodetåken og flammetåken

Tatt med modifisert Canon EOS 450D speilrefleks gjennom en William Optics Megrez 90 mm refraktor. Eksponeringstiden er bare 1 minutt. Ikke guidet. Den største stjerna litt til venstre er den ytterste venstre stjerna i Orions belte. (Eirik Mikkelsen)

M27 - 14. september 2008
Forrige bilde av M27 ble tatt uten guiding, så jeg kunne ikke gjøre lengre eksponeringer. Denne gangen ble det litt mer farge og struktur i bildet - men fremdeles ikke helt perfekt fokus eller kollimering på C14. (Eirik Mikkelsen)

M34 6. september 2008
M34 er en åpen stjernehop i stjernebildet Perseus. Den består av ca 100 stjerner spredt over et område på ca 15 lysår med en avstand på ca 1400 lysår fra oss. Den består hovedsakentlig av stjerner med spektralklasse A og B, og er antageligvis ca 190 millioner år gammel. (Eirik Mikkelsen)

M27 6. september 2008
M27 var den første planetariske tåken som ble oppdaget (av Charles Messier den 12. juli 1764). Tåken er også en av de største planetariske tåkene, hele 6 bueminutter. Den har også en lyssvak "halo" (ikke synlig på dette bildet) med utstrekning på 15 bueminutter (se her for et flott bilde der haloen er synlig). I motsetning til M57 som vi ser omtrent rett mot en av polene så er M27 orientert med ekvatorialplanet mot oss, ellers antas det at den fysiske strukturen til disse tåkene er ganske like. Den lyse delen av tåken utvider seg med ca 6,8 buesekunder pr århundre, og tåken antas derfor å være mellom 3000 og 4000 år gammel (+ 1200 år for avstanden). Robert Burnham kom fram til et annet tall: en ekspansjon på ca 1 buesekund pr århundre med en estimert alder på 48000 år.

Den hvite dvergstjerna har mag 13,5 og er en ekstremt varm blå dverg med temperatur ca 85000 K (spektralklasse O7).

Avstanden er som for de fleste planetariske tåker usikker, estimater varierer fra 490 - 3500 lysår, beste estimater ligger på rundt 1200 lysår.

Bildet består av 4 eksponeringer på 30 sekunder, uten guiding av teleskopet.
(Eirik Mikkelsen)

Bildet av M27 er tatt gjennom Celestronen etter montering av Bobs Knobs kollimeringsskruer. Bildet under er Vega ute av fokus, og det vises at teleskopet fremdeles lider av litt astigmatisme. Ved perfekt kollimering skal det indre sorte feltet ligge i sentrum av den hvite flata.
(Eirik Mikkelsen)

Saturn
2008-03-26: Saturn tatt med Meade DSI gjennom 10" LX200 av Eirik Mikkelsen. 69 eksponeringer stacket.Saturn er den nest største planeten i vårt solsystem, og består for det meste av gass. Tettheten er bare 0,687 g/cm^3.

Den mest karakteristiske trekket til Saturn er de fantastiske ringene, men også Jupiter, Neptun og Uranus har egne ringer. Også Saturns måne Rhea har etter alt å dømme et eget ringsystem, og det spekuleres i at forhøyningen rundt ekvator på Iapetus, en annen av Saturns måner, er restene av en kollapset ring. Ringer kan blant annet dannes når et mindre legme kommer innenfor Roche-grensen til en planet eller en måne, og legemet slites i stykker av tidevannskreftene fra den større månen eller planeten. Ringene kan også være rester av den protoplanetariske disken - materiale som ble til overs etter planetdannelsen. En tredje forklaring kan være at materiale fra ismånene rundt Saturn under innflytelse av de vekslende tidevannskreftene konstant tilfører nytt materiale til ringene. Saturns måne Enceladus spyr ut is fra sine isvulkaner, og har en bane som sammenfaller med de tetteste områdene av Saturns ytre og veldig diffuse E-ring (ikke synlig på dette bildet).

Noen modeller viser at Saturns ringer ikke er stabile, dvs at de normalt vil forsvinne i løpet av noen tusen års tid. Kanskje er vi heldige som lever på et tidspunkt i solsystemets historie der vi kan være vitne til dette storslagne fenomenet.

M97 - Owl nebula (NGC 3587):

2008-03-22: Første forsøk på M97, 21 minutter total eksponeringstid.

M97 er en planetarisk tåke i Storebjørn. Den ligger omtrent 2600 lysår unna, og er restene av en døende stjerne omtrent på størrelse med vår sol. Basert på størrelsen og hastigheten på de ekspanderende gass-skyene er den antageligvis omtrent 6000 år gammel. Den sentrale stjernen er ca mag 16, mens tåken er ca mag 10. Den er en av de mere komplekse planetariske tåkene, og er antagelig formet som en sylindrisk torus der "ugleøynene" (de to mørke feltene) er åpningene på sylinderen. Den sentrale stjerna er antatt å være ca 0,7 solmasser, mens den synlige gassen i tåka er antatt til å være ca 0,15 solmasser.

Lyset fra tåken består hovedsakentlig av dobbelt ionisert oksygen (grønn farge, O-III), og den er derfor godt synlig visuelt siden våre øyne er mest sensitiv for grønt. De ytre delene av tåken har også en del rødt i seg fra ionisert hydrogen (H-alfa), men dette er nesten ikke synlig på dette bildet. Bedre kontrast og flere detaljer vil derfor være synlig ved å kombinere eksponeringer med O-III- og H-alfa- smalbåndsfilter for å få fram detaljene. (EM)

Observatoriet

Noen bilder av observatoriet. Skriften på bildet til venstre er påført med laserpenn ved 30 sekunder eksponering. (EM)

Leo triplet: M65, M66 og NGC3628

NGC3628 til venstre i bildet, øverst til høyre M65, nederst M66. En enkelt 10-minutters eksponering. (EM)

M51 Whirlpool Galaxy:

M51 er betegnelsen på den største av de to galaksene som kan sees på dette bildet, men betegnelsen brukes vanligvis om begge to (gjerne kalt M51a og M51b). De ligger omtrent 23 millioner lysår unna. Spiralgalaksen M51a har, dersom avstanden er riktig beregnet, en utstrekning på omtrent 40000 lysår - cirka halvparten av vår Melkevei. På bilder eksponert for å få fram detaljer i kjernen vises det to bånd med gass rundt kjernen, og de danner noe som kan minne om et kors. M51 er synlig med kikkert fra et mørkt sted, og er synlig hele året fra Norge.

Klikk på bildet for å se M51 i sitt "naturlige habitat". Minst åtte galakser er synlig på det store bildet... (EM)

M1:

Kombinasjon av to eksponeringer tatt to dager på rad, 10 minutter (03.03.2008) + ca 8 minutter (04.03.2008). Det var meningen å ta en eksponering på 15 - 20 minutter for å få fram de "riktige" røde fargene i M1, men været tillot det ikke.

Krabbetåken M1 er restene etter en supernova som ble observert og skrevet om av kinesiske astronomer, derfor vet vi at den eksploderte i 1054. I sentrum av tåken ligger restene av stjerna som eksploderte - nå er den en roterende nøytronstjerne - en såkalt pulsar som avgir stråling i bølgelengder fra gamma til radio. Nøytronstjerna er trolig ca 30 km i diameter og roterer hele 30,2 ganger i sekundet. (EM)

M13:

Et "gammelt" bilde av M13 - ett av de første forsøk på astrofoto i det nye observatoriet. (EM)

M42 - HDR-versjon
HDR-versjon av M42, behandlet for å få fram detaljer i det ellers overeksponerte trapeset. (EM)

M42 (3. mars 2008):

Begynner så smått å lære hvordan bildene skal tas og behandles; her er M42 igjen. (EM)

Oriontåken M42 - av Eirik Mikkelsen:
Nytt bilde tatt 11. januar 2008.

17P Holmes av Eirik Mikkelsen:
Kometen 17P Holmes hadde utbrudd i slutten av 2007 og økte i lysstyrke flere millioner ganger på bare noen få dager. Skyen av gass og støv som ble kastet ut fra den lille kometkjernen (ca 3,5 km i diameter) vokste i løpet av noen få uker til å bli større en sola! Denne kometen ble oppdaget i 1892 da den hadde et tilsvarende utbrudd, og den gangen hadde den et nytt utbrudd tre måneder senere. Siden den gangen for over hundre år siden har kometen vært en utbetydelig liten lyssvak komet (på det tidspunkten bildet ble tatt ville den normalt hatt lysstyrke ca 16 magnitude - knapt synlig i et stort teleskop) helt fram til utbruddet sent i november 2007.

NGC 7662 - den blå snøball - av Eirik Mikkelsen:
Dette er en planetarisk tåke i stjernebildet Andromeda, restene av en rød kjempestjerne som har kastet fra seg de ytre gasslagene. Igjen ligger en tett, hvit dvergstjerne (ca mag 13) som kan skimtes i midten av tåken på dette bildet. Avstanden er beregnet til 5600 lysår.

Mars tatt desember 2007 av Eirik Mikkelsen (gjennomsnitt av 10 eksponeringer, hver 1/60 sekund):

M57 av Eirik Mikkelsen:
En av de mest kjente planetariske tåkene er ringtåken M57 i stjernebildet Lyren. Den hvite dvergstjernen i midten (ca 15 magnitude) er godt synlig på dette bildet. Denne tåken er ikke et sfærisk skall rundt den sentrale stjernen, men en ring eller elliptisk torus av gass kastet ut i ekvatorialplanet til stjernen. Vi ser omtrent rett mot en av polene til stjernen. Avstanden er beregnet med parallax-metode til å være ca 2300 lysår. M57 er en emisjonståke, dvs at gassene ioniseres av den sentrale stjernen. I de indre delene av ringen dominerer det grønne lyset fra ionisert oksygen og nitrogen, mens i de ytre delene av ringen er strålingen så svak at bare det røde røde lyset fra eksitert hydrogen er synlig. Nær den sentrale stjernen ser det mørkt ut i de synlige delene av det elektromagnetiske spektret, men gassene her avgir store mengder ultrafiolett lys.

Oriontåken M42 av Eirik Mikkelsen (fargene er feil her):
Oriontåken ligger ca 1300 lysår unna i stjernebildet Orion, og er den mest lyssterke diffuse tåken på himmelen. Tåken er godt synlig i små prismekikkerter, og et flott syn selv i små teleskop. Tåken dekker et område på himmelen fire ganger så stort som fullmånen, og er dermed ca 30 lysår i utstrekning. Tåken er bare en liten del av en større ansamling av gass med flere mindre tåker i nærheten over et område med lineær utstrekning på flere hundre lysår. Det lyse området på bildet er en samling unge stjerner som kalles trapeset (stjernene er ikke synlig på dette bildet da det er strukket for å få frem den svakere tåken i området rundt). Oriontåken er svært turbulent med mye stjernedannelse, og bilder i infrarødt viser hundrevis av unge stjerner gjemt i dypet av gassene.

M101 av Hans Christian Stadtler:

Oriontåken av Hans Christian Stadtler: